«Norges Skiforbund kom i morges ut med følgende pressemelding:
Etter mange års sviktende rekruttering har sentralstyret i Norges Skiforbund kommet til den konklusjonen å legge ned skilandslaget.»
Hvordan ville du reagert på en slik overskrift i norsk presse? Og hvordan ville du reagert på følgende overskrift: «Den Norske Opera vil ikke lengre ansette operasangere».*
Norske musikere, og sangere spesielt, er i vinden som aldri før. Norge huser for tiden en av klodens aller største talenter, og vi er i ferd med å bli kjent som hjemlandet til århundrets stemme. Men Lise Davidsen er ikke alene om å være i det internasjonale tetsjiktet. Sammen med med henne finner vi også Elisabeth Teige, Caroline Wettergreen, Ingeborg Gillebo, Yngve Søberg, Audun Iversen og enda noen til. Jeg kunne ramset opp i fleng. For de aller fleste er dette helt ukjente navn.
Det er fristende å trekke paralellen til idretten selv om sammenligningen kan virke søkt. Men det er fremdeles den enkleste måten å få frem poenget på. Det er vel ikke mange her til lands som ikke vet hvem Therese Johaug er? Eller Petter Northug? Ville det ikke vært merkelig om ingen visste hvem dette var? Stjerner som de er. I én av verdens minste og smaleste idretter. Og hvorfor vet vi hvem det er? Jo, fordi media enkelt og greit forteller om dem. Sportsredaksjonene i landets aviser leverer varene og de har midler til å utføre jobben sin grundig.
Vi er mange i kulturfeltet som stadig lar oss forundre over hvorfor ikke norsk presse i langt større grad begjærlig omfavner nyheten om at Lise Davidsen nylig hadde sin Bayreuth-debut, og at intet mindre enn to norske sangere står på programmet der til neste år? Dette er stort. Det er enormt stort. Det er som om Norges herrelandslag i fotball skulle komme seg til VM-finalen. Så stort er det. Men svinnende lite er å finne i norsk presse. Det er nevnt, men det er også alt. Dersom norske kulturredaksjoner hadde blitt satset på like mye som sportsredaksjonene, så ville det vært å forvente at en delegasjon journalister hadde vært tilstede under Lises debut på Bayreuth. Eller på Ingenborgs debut på Metropolitan. Eller Auduns debut på Bolsjoi. Og så videre og så videre.
Jeg har lenge gjort mine egne interne drøftinger for å søke å finne ut av hvorfor dette er sånn. Hva er det som gjør at Paul Potts trekker et fullt Oslo Konserthus, mens Renèe Flemings konsert et par uker senere kun er halvt utsolgt? Hvorfor vet ikke det norske publikum hvem de sangerne jeg har nevnt er? Hvorfor er det ikke opplagt for folk flest hvem sangerne på Den Norske Opera er? Spørsmålene er mange.
Torodd Wigum (norsk dirigent) har en god observasjon av fenomenet. Han påpeker at når media sender direkte fra sjakk-vm, så er «hele landet» opptatt av sjakk. Det samme skjer når media direktesender curling. Da er sosiale medier overfylt med kommentarer om curling. Det er et godt eksempel på at media styrer sine lesere og tilskuere i den retningen de vil og kan. Og når jeg nå har vendt lyset mot idrett igjen; det er der pengene ligger. Det er der det er interessant for media å være.
Jeg nevnte Paul Potts. Jeg kan også nevne Susan Boyle. Eller andre Idol-vinnere. Folk som har stått i skinnet fra TV-lampene en begrenset periode og som gjennom det har vunnet folkets hjerter. «For et talent!», «For en stemme!». La oss være ærlige: Paul Potts synger ikke opera og han har ikke stemme til det i det hele tatt. Susan Boyle synger som ei kråke. Men TV-produsentenes vinkling på disse menneskenes «tunge tider i livet» vekker publikums medfølelse og ønske om at de endelig skal lykkes med noe. De blir brikker i et sirkus som tjener penger på dem. Enkelt og greit. Igjen stikker profittjaget foten frem.
Det føles som en håpløs kamp, og vi kommer ingen vei før norsk presse satser mer på kulturjournalistikk. Norske kulturredaksjoner må få mer midler til å dekke kultur. Og da mener jeg ikke bare å skrive kjappe anmeldelser av ulike uttrykk, men vi må få bli kjent med disse store internasjonale utøverne vi har her på berget. Kanskje trenger vi også den klassiske musikkens svar på Ingvild Tennfjord? For opera og annen «høykultur» er ikke så vanskelig. Det er en myte at det er så komplisert å forstå seg på. Det er som med vin; noen liker den ene, noen den andre. Noen liker rødt og noen hvitt. Noen liker barokk og noen romantikk. Dessverre er det bare de samme «noen» som vet om forskjellene. Og som kjenner til hvem som er de norske utøverne av dette utrykket.
Jeg sitter ikke med nøkkelen til hvordan vi kan løse dette her. Men jeg frykter at kursen som er satt fører oss til en kulturell grunnstøting av dimensjoner. Vi blir fattige om vi kun skal hylle dem som gjør ting de ikke kan, mens vi glemmer dem som utøver kunsten på høyeste nivå. Vil vi om kort tid være vitner til en utflagging av norsk kulturliv? Skal vi ende opp med å sitte igjen med gamle Idoldeltakere og kjendiser som synger sjangre de ikke er kjent med…?
La meg gå tilbake til åpningen og til overskriften «Den Norske Opera vil ikke ansette operasangere». For det er dette som er tilfellet*. Man ønsker ikke lengre å ansette solister på operaen. Om folket bare visste dette, hadde vi da hatt den situasjonen? Om folket engasjerte seg like mye i kultur som i idrett så ville det kanskje vært et krav om at man ved Operaen i Bjørvika skulle ha et fast antall fast ansatte sangere? For jeg tipper at folket hadde reagert om man la ned det norske ski-landslaget. Og hvordan kan man forvente at folket engasjerer seg i saker de ikke er blitt opplyst om? Hvorfor er det ikke større motstand fra folket når det foreslås å fjerne sang fra læreplanen. Hva om forslaget var å fjerne kroppsøving? For jeg mener at det skulle vært like naturlig å ha en eller flere kulturdager i året som det er å ha skidager.
På verdensbasis er opera (og mange flere kunstuttrykk) større enn langrenn. Det må norsk presse ta på alvor.
*Dette er selvsagt en helt annen diskusjon, og jeg fremmer ikke min mening om dette i dette innlegget. Poenget er å få frem hypotesen om folkets eventuelle reaksjon på en slik nyhet dersom de hadde det samme forholdet til kunstuttrykk som til langrenn.