Noen tanker ved kjøkkenbenken
Det går mot lørdagskveld igjen her på Kroksletta, og pizzadeigen står til heving. På National Geographic jakter løver tappert på mat og må gi opp kampen mot den store antilope-oksen. Vi har alle våre utfordringer.
Jeg leser leserinnlegg og FB-statuser som inneholder diskusjoner om kulturlivets utfordringer i disse tider. Om en kulturminister som lover publikum at snart blir det mulig å gå i teater igjen og på konserter igjen. I mens sitter ei hel næring (ja, for dette er en næring) og lurer på hvem som skal oppfylle dette løftet fra statsråden. For det er ikke mulig å åpne et teater eller en konsertscene for bare 50 gjester.
Frivillighet og dugnadsånd er en av grunnpilarene i det norske kulturlivet, og det vil for mange arrangører være umulig å drive uten å ha frivillige tilknyttet seg. Men det må ikke glemmes at det innenfor det samme kulturlivet også befinner seg ei næring som krever å bli tatt like seriøst som andre næringer. Fiskerinæring, landbruksnæring, oljenæring og flere kjemper for sine saker, og da må det ikke være en overraskelse at vi som jobber innenfor kulturnæringa, enten vi er selvstendig næringsdrivende eller fast ansatte i en institusjon, kjemper for vår eksistens.
Og så må det presiseres; vi er ikke bare scenekunstnere. Næringa består av mange flere fagfelt. Og vi leverer livskvalitet til hele samfunnet. Ikke bare til oss selv..
Kulturfolket er vant til å måtte jobbe for knapper og glansbilder i perioder. Vi stiller opp på gratiskonserter for mer eller mindre gode saker, og vi tyr til livestreams i en tid hvor publikum ikke kan komme til oss. Har vi gjort oss selv en bjørnetjeneste ved å gjøre det? Blir vi tatt som en selvfølge? Tror menigmann at vi tjener store penger på livestreams på Facebook? Det er i så fall totalt feil. På de live-streamene jeg har vært med på, og som har basert inntekten på Vipps, har jeg siden 12. mars tjent rundt 3500,- kr brutto. Det er ikke til å bli feitere av.
Men jeg klager ikke på det. Jeg har oppdragsgivere som tenker godt og kreativt, og som har funnet løsninger for å kunne utbetale hele, eller deler av, honoraret. Det jeg frykter er at disse etterhvert mister fundamentet for å nettopp finne løsninger slik som de hittil har gjort. Jeg har forståelse for alle tiltak som er satt inn for å hindre smitte, og respekterer det fullt ut. Vær trygg på det.
Men jeg er bekymret når det later til at det er viktigere å berolige publikum på at det snart blir konserter å gå på, enn å berede grunnen for at utøvere og arrangører faktisk har et arbeidssted å utøve sin profesjon på. At de har en arena hvor næringen deres kan utvikle seg videre for publikums beste. Og uten næringa er det heller ikke grunnlag for dugnad og frivillighet.
Jeg har ikke mistet trua på at myndighetene faktisk forstår hva kulturnæring er, men jeg kjenner altså på en gryende (og forhåpentlig grunnløs) bekymring for den næringa jeg med stor stolthet er en del av.
Krysser det som krysses kan, og ønsker en god lørdagskveld til dere alle.