Det har vært mildt sagt underlige tilstander de siste knappe femti dagene. Den dagen corona-viruset traff landet med hard kraft stod jeg midt i prøver på Wagners «Die Meistersinger von Nürnberg» på Den Norske Opera & Ballett (DNO&B). Vi var godt i gang med regi- og koreografiprøver, og jeg var omgitt av stort antall gode og dyktige kollegaer fra både inn- og utland. Så kom beskjeden: alt måtte avlyses. Vi fikk ikke komme på jobb neste dag.
Deretter fulgte en tsunami av avlysninger. Juleplate-innspilling med Det Norske Solistkor, som også var påbegynt den uka, ble plutselig avlyst, og flere andre konserter, turnéer og forestillinger denne våren og sommeren ble avlyst. Det føltes skummelt og jeg visste et øyeblikk ikke min arme råd. Min kjæreste, som er frilans inspisient, var midt i en produksjon ved Bergen Nasjonale Opera (BNO). Også der ble de bedt om å pakke sammen og avbryte alt påbegynt arbeid.
Heldigvis var flere av våre oppdragsgivere tidlig ute med å søke løsninger på utfordringene som stod foran oss, og honorarer ble helt eller delvis utbetalt. Det er jeg utrolig takknemlig for. Men klart; om dette drøyer veldig langt ut i tid, så vil mange av oss få store utfordringer. Noen så store at de ikke vil være til å håndtere. NAV setter opp en midlertidig ordning for frilansere hvor man kan søke kompensasjon for inntektstap på grunn av corona-viruset. Denne ordningen er tidligst oppe og går midt i mai, og den skal siden behandles manuelt. Derfor kan det for mange bli uutholdelig lenge å vente på kompensasjon.
For min del går ting ganske greit nå. Jeg har fått gjort fire livestreams i løpet av perioden som vi nå har lagt bak oss (takk til alle som har vippset!), og jeg har blitt engasjert av flere ulike oppdragsgiver for å synge inn øvingsspor for kor som ikke kan møtes til ordinære korøvelser. Jeg har også sunget i noen begravelser, og jeg har vært med på innspillinger av gudstjenester for et par av kirkene i Bodø. Alle monner drar.
Jeg tror vi skal komme oss gjennom dette her, og håper vi snart kan åpne opp for å ha konserter og spille forestillinger igjen. Om ikke helt som før, men i alle fall tilnærmet. Mitt håp er at myndighetene innser hvilken kraft og betydning kunst og kultur har for landets befolkning, og at vi har en kulturminister som ikke bare skal sørge for en annerledes 17. mai-feiring, men også stiller opp for en hel kulturnasjon som ligger nede for telling. Om vi skal få lov å reise med fly med ett sete ledig mellom hver passasjer, så må det være mulig å selge annet hvert sete i en teater- og konsertsal. Og så eventuelt selge online-billetter utover dette. Vi vil jobbe, og vi er nødt til å jobbe. Vi trenger publikum, og publikum trenger oss.