• Kristian Krokslett

Tanker fra et hotellrom på innlandet i verdens beste land

Noen ganger blir man ettertenksom etter opplevelser som setter seg djupt i kroppen. Når man har kjent på hva felleskapet egentlig betyr. Jeg føler for å dele mine tanker med dere. Scroll gjerne videre, men om du stopper opp her og leser litt om hva jeg tenker er det fint. Kanskje deler vi noen av de samme tankene? Kanskje er jeg for pompøs og bruker et litt for svulstig språk en fredagskveld midt i mars, men det får stå sin prøve.


Ok, her kommer det.


Vi lever i en ytterst underlig og absurd tid. I vår lille stille krok av verden er det nå så mye rart som foregår blant voksne tillitsvalgte mennesker at det er vanskelig å finne ord for å forklare hva det er vi holder på med. I tillegg kommer all verdens meningsløshet knyttet til drap og lemlestelse av totalt uskyldige mennesker på denne lille kloden vi alle bor på og som er vårt hjem. Og da mener jeg; vi er alle uskyldige og fortjener ikke å bli utsatt for trusler eller terror uansett bakgrunn eller ståsted.


Da jeg var barn kunne jeg se og høre nyhetene sammen med mine foreldre, og jeg hadde aldri en følelse av at de ikke kunne forklare nyhetene og verdensbildet for meg. Ja, det var krig og nød da også, men likevel var det enklere for dem å kunne forklare hva konfliktene grunnet i. Det er ikke lett som foreldre i 2019 å forklare det globale nyhetsbildet for våre barn. Langt mindre vårt nasjonale nyhetsbilde. Jeg forstår det jo ikke selv en gang. Hva er det som foregår i dette samfunnet som vi er så glade i og så stolte over? Hvor har dette sitt utspring? Er det kanskje på tide å gå i oss selv?



Det Norske Solistkor og Vinterfestspill i Bergstadens festivalorkester

Og så går man på jobb som musiker og som formidler av godt gjennomtenkte ord og toner. Og vi blir et instrument for formidling av identitet, samhørighet, felleskap og kjærlighet. Vi synger om forventninger, om tvil, om lengsel, om undring og om forsoning. Vi henvender oss til våre medmennesker og de imøtekommer oss med åpne ører, øyne, hjerter og sinn. Musikken og kunsten binder oss sammen i ei tid hvor skjulte krefter prøver å slite oss i stykker. Skjulte krefter som formidler intoleranse, skepsis for din neste, hat og konspirasjoner. Krefter som sniker seg inn i ethvert menneske om vi ikke er bevisste.

Musikken og ordene kunsten formidler gjør oss bevisste. Det var ingen på konsertene denne uka som lot disse hatske kreftene regjere. Ikke en eneste sjel. Mens vi sang gamle toner til ny tekst.


«All sorg forbi! All gråt forbi! Og inga uro lenger, nå skal vi eige freden. Det kjem en evig vår, og sæle over all forstand som løn for ærleg liv. Oss ventar óg den same løn, la oss verke, la oss tene. La oss kjempe, la oss vone at den sæle fred skal rå.»


Innerst inne vil vi alle lete etter og søke etter å finne det beste og det gode i livet. Kan vi ikke bare lytte til ordene og til musikken? Se på hva kunsten gjennom århundrer har forsøkt å formidle? Der ligger store deler av svaret vi leter etter. Den forteller oss det grunnleggende behovet i hvert enkelt menneske, uansett hvor du er i livet.


Kunsten har rett til å mene noe, og den har plikt på seg til å si fra til samtidsmennesket. Den bør ikke knebles, for da knebler vi selve mennesket. Hvilket fører til en krenkefest av en annen dimensjon, et samfunn som lever på nåler og som dyrker frem hatet og frykten mer enn samhørighet og forståelse.

Vi trenger kjærlighet og empati. Og vi har det i oss, alle sammen. Det er det vi innerst inne søker. Å forstå og å bli forstått. Å akseptere og å bli akseptert. Å inkludere og å bli inkludert. Å elske og å bli elsket.


En sang, et dikt, et ord, et smil, en klem, et vennlig blikk, et hei eller et takk. Det er ikke så mye som skal til for å gjøre en vanvittig stor forskjell. Prøv å dele en av disse tingene med den neste du møter. Du skal se at det nytter.


Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen; Vær snill, vær god og skap gode dager!

28 visninger

+47 940 53 060

©2020 by Kristian Krokslett. Proudly created with Wix.com