• Kristian Krokslett

«O, hur härligt majsol ler!»


Siste dagen i april er valborgsmesse. En tradisjonell fest knyttet til den katolske feiringen av Sankt Valborg (Walpurgis, Walburga, 710–779). Svenskene feirer denne dagen mer behørig enn vi nordmenn gjør. Det vil si; vi nordmenn feirer ikke valborgsnatta. Men mens russen vår døper seg, stiller svenskene opp med vårsanger, gjerne sunget av mannskor. De fyrer opp majbrasa og valborgsmässobål. Og de drikker ekte svensk punsj.


«O, hur härligt majsol ler

O, hur härligt majsol ler»

Fredag 30. april var jeg på utrykning med Stormen konserthus’ Kulturambulanse sammen med Vocal art-kollegaene Karoline, Tove og Micke. Vi besøkte Bo-godt og Matkroken på Kjerringøy i et aldeles nydelig, dog kjølig, vårvær. De to konsertene våre ble etter min subjektive vurdering særdeles godt mottatt, og Stormen kunne igjen konstatere at Kulturambulanse-konseptet er en suksess! Da jeg forlot Kulturambulansen tidlig på ettermiddagen ante jeg ingenting om at det skulle bli en tur i en ekte ambulanse bare noen hyggelige timer senere.

Valborgsmässoafton. Jeg var invitert blant flere sangglade herrer. Her var frittgående sangerbrødre og sangere fra Bodø-oktetten kommet sammen for å synge glade maisanger til vårens pris.

«I de blåa höjder

Sjungas vårens fröjder

Och sin doft var blomma ger»

Og vi sang og sang. Utendørs i en oppkjørsel noenlunde midt i Bodø by. Jeg lot meg imponere over stemmer jeg ikke har hørt før. Og jeg spiste deilig ertesuppe og takket med glede ja til spennende svensk punsj i bitte små glass.

Folk stoppet på gaten og filmet med sine smarte telefoner. Snapchat, Instagram, Facebook.

Og applaus! Det som mange av oss har lengtet etter så lenge. Å få høre publikums begeistring og verdsettelse av opplevelsen man har gitt dem. Eufori!

For en glede! Våren er her, vi synger, jeg er solist, vi møtes på corona-tilpasset og lovlig vis.

Formen er fin. Jeg er glad. Og jeg tenker å ta tidlig kveld. På lørdag skal jeg gjøre innspillinger av et par vokalspor som gjenstår før fristen er ute.

«Blott ditt lov de susa,

dessa rosenhäckar,

till din ära brusa

våra silverbäckar,

och med tacksam tunga

tusen fåglar sjunga

liksom vi: Välkommen, sköna maj!»

En time før midnatt takket jeg for meg. Som en av de første forlot jeg det lystige lag. Fin i formen og strålende fornøyd med en nydelig dag og kveld. Og heller ikke så lite fornøyd med, for én gangs skyld, å være blant de første som gikk hjem.

Mitt utvalgte hjem for denne natten var Skagen hotell. Tidligere på dagen hadde jeg fornøyd sjekket inn på rom 208 og ladet iPaden slik at den skulle ha nok strøm til maisang-fremførelsen. Til dette rommet var jeg nå på vei. En time før midnatt, på tur gjennom Bodø sentrum. Utenfor Røde Kors’ bruktbutikk i Storgata møter jeg på en kamerat som er på vei til sitt hjem. Vi slår av et par hyggelige ord. Og jeg tusler videre.

Så blir alt svart. Et eneste stor hull i hukommelsen.

- Hallo? Hører du oss!?

Noen tar i meg. Jeg ser blod renne nedover den lyse skjorta mi. Jeg mumler.

- Han må på sykehuset. Fort!


Svart igjen.


Lyst. Veldig lyst. Jeg er i en ambulanse. Blålys.

Svart igjen.

- Gjør klar for CT!


Svart. Igjen.

Svimmel. Kvalm. Jeg ligger i ei seng. Men dette er slett ikke det rommet jeg sjekket inn på tidligere i dag... Det snorkes her, og det er ikke meg som snorker. Har noen blitt med meg hjem!? Hva skjer? Hvor er jeg?

Sykehus!?

Jeg klarer bare å åpne det ene øyet. Utsikt mot Landegode.

Jeg er kledd i fremmed tøy. En rødprikket lang skjorte med knepping i front og en matchende bukse med strikk i livet og strikk rundt anklene.

Jeg griper etter mobilen min. Noen har lagt den på nattbordet mitt. Klokka viser 05.53.

Jeg tar en selfie....

Høyre øye fullstendig gjenklistret. Enorm hevelse i hele høyre halvdel av fjeset. Blodig i hele fjeset. Og øm, nummen og forslått i skulder, albue, hofte og kne i samme himmelretning.

Jeg har falt og nesten slått meg ihjel. Hvor jeg falt vet jeg på dette tidspunkt ingenting om.

Uten videre tanke sender jeg selfien til min mor, og forklarer det jeg nettopp selv har innsett; jeg har falt, og jeg er på sykehus. Min mor tåler det meste, heldigvis.

Det skal senere vise seg at Sofia har blitt tilsendt et bilde fra min mobil noen timer tidligere. Jeg antar at dette er sendt av andre enn meg siden dét bildet ikke er en selfie, men er tatt på lengre avstand. Hun har også vært i kontakt med akutt-personell via min telefon. Godt. Kanskje var det dem som sendte henne bildet?

Kamerater! Det er blitt lørdag 1. mai.


«Opp, alle jordens bundne trelle!

Opp I, som sulten knuget har!»


Jeg undersøkes av lege. En ØNH-lege under spesialisering. For ordens skyld; ØNH står for Øre, Nese, Hals. Vi titter på CT-bilder sammen. De to unge sykepleierne som støttet meg inn til undersøkelsesrommet i hver sin armkrok følger nøye med. Jeg er fremdeles kledd i rødprikket pasientuniform, for anledning supplementert med blå plastovertrekk over bare føtter. Jeg ser med andre ord ikke ut i måneskinn.

Bildene viser fire brudd i ansiktet, nesen inkludert. Beinet under øyet er brukket og har sunket ned, en bit av kinnbenet er slått løs og kranieskjøten ved siden av øyet har delt seg (brukket) og kommet ut av stilling.

Bittet er numment, men heldigvis fast og helt. Saken er klar; her må det operasjon til. Enten i Tromsø eller i Oslo.

Jeg følges svimmel tilbake til rom B744. Ikke så mange metrene fra der jeg ble født en gang midt på 1970-tallet. Betrakninger om liv og død skal jeg komme tilbake til. For det ble etterhvert plenty med tid til filosofering og grubling over hvor skjørt livet faktisk er.

Tiden går. Jeg snakker med Sofia. Hun er hjemme i hovedstaden, og jeg kan bare tenke meg hvor hjelpeløst det må føles å være så langt unna. Men hennes yrkeskarriere har lært henne pragmatisk og logistisk tenkning. Hun tar det hele med en viss fatning og en stoisk ro. Hun er min nærmeste pårørende og blir gjennom de kommende dagene informasjons-navet i familien. Ypperlig utført!

Jeg har tre barn. Mathilde (24), Julius (17) og Pernille Sofie (snart 14). De har alle samme mor. Jeg ringer også til henne, Eva Marie, for å fortelle hvor jeg befinner meg. Hun kan best videreformidle nyheten til barna. Når de våkner. Vi prater en liten stund, men jeg blir fort svimmel og vi avtaler at hun får beskjed om noe skulle skje. Hun tar også det hele med omsorgsfull fatning og ønsker meg det aller beste og en god bedring. Siden hun har jobbet på sykehuset jeg ligger på, Nordlandssykehuset, kommer hun med tips om hva jeg bør huske å spørre om. Gode råd som jeg får bruk for.

Ny lege skal undersøke meg. Øyelege, lege i spesialisering. Betyr det lege som ikke ennå helt er spesialist? Hun virker i alle fall super profesjonell. Hun åpner midt hovne og blodige øye, legger innpå litt bedøvelse og sjekker det i alle retninger med bruk av en rekke fancy instrumenter.

Jeg leser bokstaver i ulike størrelser. Med begge øyne, ett om gangen.

- X B V C D

- Bra!

- H G D R X

- Veldig fint. Neste.

- H S A C L

- Flott, du ser kjempebra.

- Takk og pris!


Øynene mine har alltid kompensert for min dårlige hørsel. Jeg behøver å stole på dem.

På grunn av at det de kaller «øyegulvet» er sunket ned, er også øyet mitt sunket ned. Øyets nedre skråmuskel er festet i nettopp dette beinet, og derfor har jeg pådratt meg et graverende dobbeltsyn. Alt jeg ser er på en måte dobbelt-eksponert. To like bilder på ulikt sted. Dobbeltsyn.

Heisann! Bilen! Parkering! Hotellrom!

Jeg sender melding til min gode venn, Mikael (Micke), som bor like ved Skagen hotell. Han ringer meg opp og er helt rystet over hva som har skjedd. Vi hadde det jo så fint i går?

Han tilbyr seg selvsagt å hjelpe! Han drar innom hotellet og henter sakene mine og sjekker meg ut av rommet. De kjenner meg på det hotellet. Og de kjenner Micke. Det ordnet seg fint.

Mine foreldre har ekstranøkkel til bilen, jeg forteller dem hvor den står og de henter den et par timer senere.

Ryktet om mitt fall og min innleggelse går raskt, og jeg poster like godt følgende på Facebook:

«Tusen takk til den/de som fant meg bevisstløs og som ringte 113 og som fikk meg på sykehus etter et kraftig fall ned ei trapp. Har fått en lett hodeskade, et skikkelig Steffen Tangstad-øye og tre små brudd i fjeset. Blir operasjon etterhvert, sier dem.

Men nå priser jeg meg bare lykkelig over at det ikke gikk verre enn det gikk. Jeg lever og har lært at mange er glade i meg. Det er godt!

Hurra på 1. mai!»

Beste Micke kommer innom med bagen min fra hotellet. Når han går ser han plutselig på romkompisen min og utbryter et overrasket «Hei!».

Det viser seg at personen som snorket bak skjermbrettet er en kjenning av både Micke og meg. Og han har gjort tilnærmet samme stunt som meg, og «gitt asfalten en klem». Det er altså ikke bare jeg som er knøvlete i denne byen.

Når jeg litt senere åpner bagen Micke kom med, ser jeg at han har fylt den med sjokolade, brus, popcorn, pringles, tørrfisksnacks etc. Og han har lagt ved et julekort med ønske om god bedring til «tullpeisen som satte en god støkk i oss alle»! Humor er bra. Humor er medisin. Humor lindrer smerten.

Klokken 19.01 plinger det telefonen. Den første av flere henvendelser fra media om å fortelle min historie. «Hei, Kristian god bedring etter fallet ditt! Kunne du vært tilgjengelig for et telefonintervju om hva som skjedde?»

Jeg takker høflig nei.

Jeg får vite at jeg må bli på sykehuset til mandag. Legene vil vurdere mitt videre opphold etter morgenmøtet. Lørdag 1. mai går mot kveld og jeg får servert pizza. Romkameraten bak skjermbrettet får reise hjem, og med ett har jeg hele rommet for meg selv.


«Vintern rasat ut bland våra fjällar;

Drivans blommor smälta ned och dö;

Himlen ler i vårens ljusa kvällar;

Solen kysser liv i skog och sjö.

Snart är sommarn här; i purpurvågor,

Guldbelagda, azurskiftande,

Ligga ängarne i dagens lågor,

Och i lunden dansa källorne.»


Det er blitt søndag 2. mai. Jeg får vite at jeg skal flyttes til ortopedisk sengepost. Jeg får et utmerket enerom med panoramautsikt mot øst. Jeg ser mot nye dager, nye tider. Framtiden står klart for meg. Leger og sykepleiere er klare på at jeg skal være glad jeg lever, for dette kunne gått skikkelig galt! Fra å ha vært flåsete og tøysete om at jeg ikke er redd for døden og at jeg har utrettet det meste, kjenner jeg nå at varseltonen, basunklangen, neverluren og gjallarhornet kaller der borte i øst. I framtiden. Livet skal leves fremover, jeg har ennå mye ugjort! Og jeg merker at mange rundt meg setter pris på meg og at de helt klart ønsker å ha meg tilstede i livene deres. Det skal ikke stå 2021 på min gravstøtte. Alt under 2069 er uakseptabelt. Oppover. Fremover!

Puh! Jeg blir svimmel av synet. Jeg må hvile.


Utsikten fra A928 på Nordlandssykehuset

Søndag blir til mandag, og en musikerkollega, som også er en utmerket lege, kommer inn til meg.

- Du skal til Tromsø og UNN for operasjon. De lapper deg sammen der oppe. Forhåpentligvis allerede i morgen.

Det blir bestilt flybillett tidlig tirsdag morgen med assistanse på flyplassene.

Mine barns mor gjør meg den tjenesten å handle inn nytt undertøy til meg. Hun tar også vare på bagen min hvor jeg har lagt alle tingene jeg ikke trenger i Tromsø. Det er godt at man til tross for samlivsbrudd likevel kan hjelpe hverandre når det røyner på. Jeg er takknemlig.

På ettermiddagen må jeg dessverre bytte rom. Jeg får en ny romkamerat. En danske bosatt i Lofoten. Han har også falt. Men mye tyngre enn meg. Han falt ned i et lasterom på en båt og knuste hele venstre arm. Ser ikke godt ut.

Igjen kjenner jeg på takknemlighet for at det ikke gikk verre enn det gikk med meg.

Nok en journalist har sendt meg en melding. «Hei. Hører det var dramatisk i helga. Håper alt går bra. Noe du vil fortelle om? Altså et intervju?» Jeg takker høflig nei denne gangen også, men får samtidig en idé om å skrive ned mine opplevelser de siste dagene. Jeg begynner så smått å notere ned stikkord til denne teksten. Historieformidling er jo en del av mitt yrke, så hvorfor ikke fortelle historien selv?

Senere får jeg plukkfisk til sein middag, og sover godt helt til jeg blir vekket tirsdag morgen.


De har bestilt drosje til 06.45. Jeg får med meg papirer og blir fulgt ut av en hjelpepleier. Drosjesjåføren hjelper meg inn på Bodø lufthavn og ei dame på Widerøe finner rullestol til meg og hjelper meg gjennom sikkerhetssjekken og frem til riktig gate. Det er ennå en time til flyet går, og der sitter jeg i min harde rullsestol med sekken på fanget, solbriller på og stirrende med ett øye ned i gulvet. Det er slitsomt og vondt.

- Ska du te Tromsø?

- Hm?

- Ska du me flyet til Tromsø?

En medpassasjer spør.

- Ja. Til Tromsø ja.

- Akkurat ja. De har bytta gate nå. Æ kan trille dæ te rett gate.

- Kan du?

- Javesst! Ingen problem.


Mannen parkerer meg ved gate 17, og jeg blir etterhvert hjulpet inn på flyet. Får sete 1C og flyr til Tromsø. Fin tur i strålende vær.

Jeg er sliten.

I Tromsø blir jeg hjulpet av flyet og trillet i ny ubehagelig rullestol til drosjen. Han kjører meg til UNN og finner nok en hard rullestol. Covid-vaktene triller meg inn og parkerer meg ved resepsjon. Jeg inntar samme sittestilling som ved den første gaten på Bodø lufthavn.

- Kem e du?

- Hm?

- Ka hete du? Æ ser du har pasientband på hainda di.

- Kristian Krokslett. Skal bo her litt.

- Ok. Fødsels- og personnummer?

Jeg gir Kirsten de opplysningene hun trenger og setter meg tilbake i samme posisjon mens hun ringer etter noen som kan hente meg.

Etter en stund kommer det en sykepleier. Jeg blir trillet inn på ØNH dagpost for målinger og undersøkelser. Må bare sitte litt på gangen der og vente. Etter hvert kommer en lege og henter meg inn til et undersøkelsesrom.


- Sånne som dæ har vi sett mange av her hos oss. Va det en artig kveld?

- Jo... men.

- Hehe. Ja, sånn kan det gå!

- Men altså...

- Ska vi se. Gap opp!

Jeg gaper og hun kikker rundt i munnhula. Hun finner frem ei klype og utvider neseborene mine og tar en god kikk.

- Det der øyet ditt... Klare du å åpne det?

Jeg åpner øyet så mye jeg klarer og hun lyser inn på det. Jeg ser som i et kaleidoskop. Flere bilder samtidig. Dobbeltsyn. Aj aj...


En sykepleier kommer og følger meg opp én etasje, til ØNH sengepost. Jeg geleides inn på rom c1.729. Firemannsrom, ja... Akkurat. Dette blir jo trivelig.

Maisola, som vi sang så hjertelig om i Bodø på fredag, fyller hele rommet. Jeg får en liten matbit til tross for at jeg faster, og det aner meg at det ikke blir noen operasjon i dag.

Sofia ankom Tromsø i går kveld, og bor hos sin søster og hennes lille familie. Hun kommer innom med nytt tøy til meg, og tar med Valborgsmesse-antrekket mitt til vask.

«Ja, jag kommer! hälsen glada vindar

Ut till landet, ut till fåglarne,

Att jag älskar dem; till björk till lindar,

Sjö och berg, jag vill dem återse;

Se dem än, som i min barndoms stunder;

Följa bäckens dans till klarnad sjö,

Trastens sång i furuskogens lunder,

Vattenfågelns lek kring fjärd och ö.»



Best å ha solbriller på...

Jeg deler rom med tre karer. Den yngste er en trønder som har brukket to ryggvirvler i en skiulykke, en kar fra indre Troms er innlagt med en kraftig halsinfeksjon og i tillegg får han daglig stråling mot halskreft og ukentlig cellegift. Dette skal han gjøre i de neste seks ukene... Den tredje er en kar fra Sør-Troms som er innlagt for en planlagt øyeoperasjon. Han er full av utrolige historier, en ekte skrotnisse som har opplevd utrolig mye. Om bare halvparten er sant er jeg dypt imponert. Rommet er fylt av humor ispedd herlig nordnorsk saftig språkbruk. Vi forteller hverandre hva som er grunnen til at vi er her, og jeg må innrømme at det ikke blir så verst å bo her med disse karene.

- Vi e no heldig me været, i alle fall!

Det klinger på herlig indre Troms-dialekt etter en liten stund med rar stillhet. Og vi ler.

Jeg spiser dagens siste måltid klokken 20.00, Sofia er på besøk en liten stund og ved midnatt starter ny fasting. I morra blir det operasjon, forhåpentligvis.


Jeg våkner 06.43 onsdag morgen. Medpasienten i nabosenga har besøk av sykepleier som utfører nødvendige målinger og gir de rette medisiner. Jeg er svimmel og har en lett hodepine og får ett gram paracet som hjelp mot det siste. Jeg får ikke drikke noe, og det er tøft å bivåne at frokosten inntas av mine tre romkamerater. Tiden går og jeg håper det ikke blir for lenge til jeg blir hentet til operasjonsstua. Det skal bli fint å få dette overstått. Ved lunsjtider får jeg lov å drikke en karbodrikke, preOp. Sukkerinnholdet er høyt, men det er deilig å få fuktet ganen litt.

Ventingen fortsetter.


«Lyssna vill jag huru vinden susar

Uti halvutspruckna björkars lund,

Spegla mig i sjön där Anden krusar

Med sin köl det månbeglänsta sund,

Och i famnen av naturen drömma

Vårens dröm, som ingen tröttat än,

Och min sorg i jaktens lund förglömma,

Fri, som skyn där uppå himmelen.»


Når klokken blir 16.30 denne onsdagen begynner håpet om operasjon å svinne hen. Men sykepleieren melder at de fremdeles har et håp om at jeg blir tatt i dag. Den unge trønderske pasienten uttrykker sympati for min lange fasting. Jeg får en ny preOp-juice og smører meg med tålmod. Sulten lager lyd i tarmene. To anestesisykepleiere kommer innom og spør meg nødvendige spørsmål om vekt, allergier og eventuelle plager jeg måtte ha. De informerer om hva som skal skje når jeg kommer inn på operasjonsstua.

Sofia kommer på besøk.


Når man skal opereres er rutinen, i alle fall på dette sykehuset, at man dusjer og vasker seg i en spesiell såpe kalt Hibiscrub. Den inneholder klorhexidin og man må følge en viss prosedyre. Dette gjorde jeg både tirsdag og onsdag morgen. Jeg fikk rent pasient-tøy, som forøvrig er helt likt mitt antrekk på Nordlandssykehuset. Mens jeg dusjet skiftet pleierne på senga, og jeg fikk beskjed om ikke å forlate senga før operasjonen. Dette for å hindre kontaminering....


Jeg har nå tilbrakt 12 våkne timer i denne senga. Klokken er 20.00 og jeg har ikke spist på ett døgn.

- Hva skjer? Er det min tur snart?

- Nja, inntil videre må vi bare vente.

Jeg ser at kveldsvakta er litt i tvil, men vi må bare følge beskjed fra operasjonsstua.


Klokken 20.50 får vi endelig vite at det ikke blir operasjon i dag. Etter nesten 25 timer får jeg endelig spise. Jeg får kveldsmat, og jeg skifter til eget tøy. Sammen med Sofia drar jeg ned i kiosken ved hovedinngangen og kjøper en softis med syrlig jordbærstrø. Beste jeg har smakt på lenge.

Om to og en halv time starter ny fasting...

«Forsen kastar sig i havets sköte:

Se hur vild! med vilken stämmas dån!

Är det ej som hela Mälarn göte

Åter, på en gång, sitt rika lån? –

Och han är likväl så hög om kvällen,

Som om morgonen, och tusen år

Fylla honom kanske än, från fjällen,

Lika rik och härlig varje vår.»

Torsdag 6. mai våkner jeg kl 08.40. Jeg har sovet som et barn, men er både svimmel og støl. Selvsagt øm og nummen i hode og ansikt, men høyre hofte og skulder verker også. Mine romkamerater får frokost mens jeg får beskjed om å skynde meg i dusjen. I dag skal det skje!

Etter Hibiscrub-dusjen tar jeg plass i nyoppredd seng og venter trofast. Jeg ringer Sofia og forteller henne at det snart er min tur.

Klokken er 10.10 når sengen jeg ligger i blir trillet fra sengeposten og inn til operasjonsavdelinga. Sykepleieren som følger meg henger en rød lapp med «Op 1» på fotenden av senga mi før han går tilbake til avdelinga. Jeg puster lettet ut for at han ikke hang lappen på stortåa mi... Jeg smiler litt for meg selv der jeg ligger og venter på at noe skal skje. Det er ingen andre på denne forsalen.

Ei dør går opp og ut kommer en grønnkledd kar. Han kaller seg Gustav og er tydelig svensk. Trevlig kille! Han spør etter fødsels- og personnummer og ber meg redegjøre for hvilken operasjon jeg skal til. Jeg forteller ham at de gjerne må operere det øyet som ser mest herjet ut. Det friske venstreøyet må de gjerne la i fred. Gustav prater videre og stiller flere spørsmål; vekt, høyde, om jeg faster, om jeg har metall i kroppen, om jeg har vært i narkose før og om jeg har vært på do. Han får gode svar på alle spørsmål og jeg blir trillet inn i et nytt lite rom. Det er som å være i et romskip. Gustav trykker på knapper og dørene skyves tilside med et psssschh!

- Härifrån kan du gå själv, Krokslett.

Jeg får blå overtrekksposer på føttene og har samme stil som hos legen i Bodø 1. mai. Denne gangen er tillegget en grønn lue... Lekkert.

Gustav trekker i ei snor og nye skyvedører går opp. Nå er vi ved operasjonsstua. Det står flere grønnkledde mennesker der inne. Jeg slår ut med armene idet jeg kommer inn i rommet.

- Et mirakel!, utbryter jeg.

De smiler høflig bak munnbindene sine.

- Velkommen! Ta plass på denne benken.

- Oj. Smal...

- Ja, men trygg. Vi jobber enklere rundt den der.

- Okei.

Jeg «hopper» opp på benken, og legger hodet på ei slags tempurpute. Behagelig og greit. Gustav klistrer små lapper på brystkassen min, en annen sykepleier sjekker venflonen og ser at det må settes en ny. Hun har grei trening på det der, og det tar kun sekunder å få det gjort.

En anestesilege kommer inn i rommet. Hun forklarer rutinene rundt selve innsovingen, og hun ber meg fortelle hva Gustav og jeg har prata om. Og jeg forteller om vekt, høyde, at jeg faster, at jeg ikke har metall i kroppen, at jeg har vært i narkose før og at jeg har vært på do. Jeg forteller henne også, for sikkerhets skyld, om hvilket øye som skal opereres.

- Var det rett, Gustav?

- Ungefär!

Gustav smiler med øyene. Sikkert med resten av fjeset også. Hvem vet?

Noen holder en maske over nese og munn på meg.

- Gustav, du kan gå opp til fire.

Jeg blir varm i armene og i beina. Den som holder masken bemerker at jeg er sanger. Og da kommer jeg på det!

- Én ting til!

- Ja?

- Jeg er sanger, det stemmer! Jeg ber dere være djevelsk varsom med intuberinga...!

- Selvsagt. Vi er alltid varsomme med det.

- Ja, men dette er instrumentet mitt.

Legen peker på en sykepleier.

- Han er gitarist og vet hvor viktig det er å ha kroppsdelene i behold.

- Ok. Da vet jeg hvem som mister fingrene om stemmebåndene mine blir ødelagte.

- Gustav. Gå opp til fem!

Jeg blir herlig nummen i hele kroppen. Og så sovner jeg.


«Och med varje Maj hans holmar gunga

Sina kronor i dess klara våg,

Och i varje vår hans fåglar sjunga

Lika ömt, med lika eldig håg.

Skulle jag, när hela världen svärmar,

Sköna Vår! blott jag ej le med dig?…

Och en snöbäcks sorl, den klippan härmar,

Var dock fordom nog att locka mig.»

- Nå kan du våkne!

Jeg lukker opp et øye og ser kun blå gardiner rundt meg. Et mildt ansikt kommer til syne.

- Du er ferdig operert og nå er du på oppvåkningen.

Jeg sjekker stemmen. Mi-mi-mi.... Joda. Kjennes greit ut. Prøver å synge litt. Velger meg Griegs «En drøm».


«Jeg saa en Gang i Drømmesyn En dejlig Mø saa fin og skær; Vi sad i Skovens lyse Bryn Imellem Vaarens unge Trær. Og Knoppen brast

Og Elven sprang, Den fjærne Landsbys Larm og Lyd Indtil os i vor Løvsal klang,

Hvor vi sad gemt i salig Fryd...»

Puh! Ingen skade skjedd!

- Takk for sangen!

- Joda. Bare hyggelig!

- Hvordan føler du deg?

- Tipp topp. Overraskende kvikk!

- Ok. Nå skal du bare slappe av litt. Vi må holde deg her litt til. Metninga di er litt for lav.

Jeg blåser i en liten sprøyte for å få igang lungene, og blir etterhvert plassert i en stol ved siden av senga. Vi er mange som våkner i dette rommet. Det er ikke så mange av oss som synger, det høres mest sukking og stønning, og borti hjørnet høres ramsalt kjefting på gebrokkent engelsk. En sint mannsstemme ber pleierne reise et visst sted. Vi reagerer visst alle ulikt på narkose, og denne herren har denne reaksjonen. Jeg skal møte ham senere på sengeposten, og han er overhodet ikke den sinte og ufyselige mannen jeg nå får inntrykk av at han er.


Sykepleier Monika er etterhvert fornøyd med min metning og etter en rask ultralyd av blæra mi blir jeg trillet tilbake til sengeposten av nok en sykepleier. Dette er henne som skal passe på meg i kveld.

Mannen fra Sør-Troms er utskrevet og har reist hjem. Men trønderen og fyren fra indre Troms er her ennå.

- Nei, dæven! Sjå, der e han tebake! Hei, kamerat, korsn gjekk det?

- Heisann! Jo, det gikk bra tror jeg.

Jeg har fremdeles en slange med surstoff opp mot nesen. Det gjenstår visst bittelitt på metninga.

Sofia har ventet under hele operasjonen og oppvåkninga, og nå er hun kommet inn hit. Det er godt å ha sine nære nært.

Kveldsvakta utfører nok en ultralyd av blæra mi og ber meg late vannet. Jeg går på toalettet, og først nå går det opp for meg hvorfor de er så opptatt av blæra.... Under operasjonen legger man inn et kateter i urinblæra for å hjelpe på vannlatinga. Noen pasienter har plager med å tømme blæra ved egen hjelp rett etter kirurgi, og man tror de anestesimidlene og smertestillende medisinene som brukes under og etter operasjonen er årsaken.

Jeg klarer det fint selv, heldigvis, og jeg registrerer at det i tillegg er blitt litt luft i blæra på grunn av kateteret. Lyden av en liten fis kommer, ikke bak men foran, og jeg ler litt av mini-Kristian der jeg står. Vi ser forundret på hverandre med kun ett øye hver.

- Gikk det bra?

Sykepleieren står klar med notatblokka.

- Jo, det gikk fint, sier jeg smilende.

Hun smiler også. Åpenbart vet hun hvorfor jeg smiler.

Jeg skifter og tar på meg mitt eget tøy. Sofia og jeg rusler ned i kiosken og kjøper en sjokolademuffin og en kaffe. Vi blir sittende lenge å prate der i området utenfor pasienthotellets resepsjon. En kjenning kommer forbi. Hun kjenner meg (heldigvis) igjen og setter seg ned ved bordet. Hun forteller at hun har fulgt sin mor hit til Tromsø for en hjerteoperasjon. Vi er enige om at de er gode på sånt her på UNN.

Klokken blir sent og Sofia drar hjem til sin søster og hennes familie.

Jeg tusler på rommet mitt igjen og legger meg for natten. Og tror at jeg skal få sove....

Jeg har fått en ny sengenabo. En ordentlig gamling med mye lyd både her og der. Det snorkes og det hostes. Det kommer lange surklete innåndinger påfulgt av det som høres ut som pustestopp.

Jeg bruker litt av tiden på å fortsette på denne teksten. Kanskje vil noen lese dette? Eller blir det for personlig? Må tenke litt på det.

Jeg får sovet litt på morgenen når den gamle blir vekket til medisintiden sin.

«Nej, åt landet Bröder! Tjädern knäpper

Nu var morgon i sin furulund.

Vad, om jägarn kopplet varsamt släpper,

Blott till ögonfägnad på en stund?